|
|
|
 |
xxxI går tendtes lys på Ivers båre på Kleivseter, kisten blev satt på sleden, og i dag jordfestes han i Vågå kirke og stedes til den siste hvile på den gamle kirkegård. Han skulde vært hauglagt på Kleivseter, hvor han har bodd og hvor han i sitt arbeidsrum har samlet det veldige stoff han helt fra guttedagene av, har festet i sitt minne, det som vi finner i hans bøker om bygdene i Gudbrandsdalen. Det har falt i min lodd å studere disse bøker nøie, og på forskjellig vis kontrollere litt av hvad der står. Det er aldeles forbløffende hvor sikker han er, hvor skarpt øie han har for alt, bygningskikk, kunsthåndverk, historie, sagn- og eventyr, kort sagt alt det som sammen med naturen har preget de slekter som gjennem århundrer har levet i dalen. xxxKleivens bøker om Gudbrandsdalens bygder er allikevel noe mer enn et oplysningsfond. De er for det første skrevet i et så ypperlig sprog, at en sitter fullstendig paff over at det levende mål kan gjengis så sikkert og musikalsk riktig som en melodi. Dernæst den episke form som Kleiven bruker, det er som å sitte å høre på en ypperlig forteller, en som selv har oplevet det, så hvert ord er sant, og selve begivenheten verdig til å berettes om. Hvor har han det fra? Jo, etsteds forteller han om sin barndom, om gården nede i dalen hvor de strevet, mor og far, hver med sitt. Det var før nyveien kom, alle lasskjørere, handlende fra øst- og vestland overnattet der, kom slitne frem med et tungt lass og dampende hester. Hele huset blev tilslutt fullt og utpå natten lå trette og sovende menn over hele gulvet. Men før søvnen tok dem, gikk passiaren omkring peisen, og her får vi et billede av Ivars far, - han var våken og interessert og spurte ut om hvad som foregikk der hvor de reisende kom fra. Svarene kom i allslags dialekt, og på dette vis kunde en få høre meget rart fra den store verden. Dette satt en gutt og hørte på, og festet alt i sin uslitte hukommelse. Han lærte seg tidlig å skrive, og blev litt etter litt brevskriveren som blev benyttet til allslags korrespondanse. – det var ikke lett for en stakkar alltid å sette tanker og avtaler på prent. Her har vi Ivar Kleiven i barndommen. Med årene utviklet dette sig til at han blev Gudbrandsdalens historiker, den mann, som ved siden av Anders Sandvig har gitt oss den lange, sterke Gudbrandsdalen med hele sitt liv og opbygning. xxxI årrekker har Kleiven vært en stadig gjest i Riksarkivet; og der hvor der kunde vært noe å finne av gamle brev og dokumenter fra dalen om handel og vandel i "gammalti'vær'n". Så vendte han tilbake til Kleivseteren, hvor stoffet blev ordnet, og bok efter bok gikk i trykken. Liv og mennesker i en dal som Gudbrandsdalen er, det har Kleivens bøker lært mig – ganske annerledes enn vi byfolk uten forutsetninger tror, og det forklarer bondens tause tilbakeholdenhet mot bymannens pågående snakke- og spørretrang. xxxKleivens bøker, for eksempel den siste om "Frons-bygdin" gir oss de historiske forutsetninger, - levesett, husbygning, gårdsbruk og fjellbruk i sammenheng og social innstilling, pålitelig og interessant, fordi det gjelder bygder som i århundrer hadde liten forbindelse med utenverdenen. Sånn var folk, –sånn måtte de bli. Jeg vet der er mange som intet føler ved å treffe en nordmann ute. På mig er virkningen en helt annen, selv om jeg ikke vet hvem det er og aldri heller får forbindelse. Jeg føler det sånn, at en stemme sier: Det er din landsmann, et stykke Norge. Og denne følelse har Ivar Kleiven gitt mig, han ser sine daler som noe av landet som skal beskrives, det være en dyktig gårdbruker, en stor jeger og fjellets mann, en turebasse, -– alle er av Kleiven tatt med under det varme forståelsens tegn: Et menneskes skjebne er hellig. Derfor er Ivar Kleiven den store forteller, helt objektiv og med den rene luft i tanken, som sikkert er blitt ennu friskere der oppe på Kleivseter hvor vann, fjell og himmel er hans utsyn gjennem studerkammerets vindu. En betydeligere kulturhistoriker enn de fleste ved om, er gått bort. En ekte, fornem forsker. Carl Berner Nekrologen stod i "Tidens Tegn" 31.mars 1934. |