|
Dyregravene på |
|
 |
- av Valborg Eckblad - Foto: Sverre Svindland
xxxSommeren 1935 var geologen Werner Werenskiold på tur til Kvikne Gråhø. Han ville se på dyregravene han hadde hørt skulle finnes der oppe. Hvor han hadde denne opplysningen fra er ikke godt å si, men det er ikke så mange mulighetene: Han kan ha hørt om gravene fra lokalbefolkningen mens han var i distriktet, eller lest hva historikeren Amund Helland skrev i ”Norges land og folk” fra 1913. Der står det nemlig: . . . paa Kviknegraahø er levninger af rensdyrgrave paa sadelen nord for fjeldets høieste punkt.” (Helland har neppe vært på Gråhøen, for ordet ”levninger” er ikke noen passende beskrivelse for dette så godt bevarte anlegget.) Det finnes en mulighet til: nemlig et oppmålingskart for Slette gaard i Heidal, anno 1777, hvor Jens Tronhus, constituered Conductieur udi Gulbransdahlens District, har beskrevet og kartfestet 3 dyregraver. De er nydelig tegnet inn med små firkanter på sadelen nord for den høyeste toppen. xxx I alle fall, Werenskiold ble nysgjerrig og ville opp å se, men da han var noe betenkt over å bestige høa på egenhånd, full som den er av stup og grov ur, fikk han en hesteleiter til å vise vei, og det er denne karen han tok bilde av da han var ved målet, men veiviseren har forblitt navnløs. Han var i alle fall omtenksom og hensynsfull mot professoren og gikk den såkalte ”Prestløypa” på sørøstsida av høa. Her er ikke ur, men de yndigste partier med gress og blomster og heller ikke avskrekkende bratt. Øverst ligger en av de mest standhaftige snøfonnene i distriktet, og det er den som er trekkplasteret for reinen når insektsplagen setter inn. At denne oppgangen kalles Prestløypa forklarer Ivar Kleiven i bygdeboka ”Fronsbygdin” på følgende måte: ”Dæ va kanskje berre ein einaste gong presten skaut eit dyr, og da va’n i følgje med ’om Eilev Hågå i Skåbu, som fann ut eit godt stø’e han fekk liggje i bakhald ’i. Dæ va ein stor bokk 'n vei’a den gonga, og stelle der’n skaut reinsbokken i Kviknegråhø’n heite Prestløypa den dag i dag. …”. Presten det snakkes om var nok litt av en Peer Gynt-type med stor hug til reinjakt og fjellturer. Noen sikker skytter var han ikke. Kleiven nevner overhodet ikke reingravene like ovenfor snøfonna, og han er i det hele tatt heller ordknapp om denne en gang så omfattende og viktige næringsveien i de andre bygdebøkene sine også. Bildet: Starten på muren. Grav 2 nærmest og grav 1 lenger bort. En ser tydelig muren som omslutter begge gravene. Bildet er tatt sørover. | Neste | |