|
|
|
|
|
Ned til Fiskeløysa er veien støttet opp med stein.
|
|
|
|
I GAMLE DAGER var mosesankingen helt nødvendig for fjellbøndene hvis de skulle greie å vinterfø bølingene sine. Det var et ypperlig tilskuddsfór som drøvtyggerne likte godt, fortalte Arne Vang som sjøl hadde vært med i måsåfàret fra ungdommen av. Det har sikkert vært brukt fra gammeltiden av og helt opp i årene under andre verdenskrigen. Han fortalte at de startet tidlig om morgenen lenge før sola spratt for å få tatt mosen mens den var fuktig. Tørr mose ble løs i haugen og vanskelig å frakte. Haugene ble lagt opp etter form som passet en slede på ca 2m. Arbeidet kunne nok være både stritt og av og til vått, men de var oftest flere i følge og hjalp hverandre. En gang var vi 16 mann som kvilte ved samme varme, fortalte Arne.
På Kvernbru hadde de den fordelen at det ikke var lang vei fra setrene til moserabbene, men ville de inn på flatfjellet på Kvernbrustunga eller i Mugroen måtte de over Fiskeløysa, og ”Fiskeløysa, ho kunne verra lei, ho”, sa han Ivar Sørhaugen. Måsåfàrene gikk ut fra hver en seter på Kvernbru og rant som små bekker inntil de samlet seg på brynet av Fiskeløysa. Mange av disse fàrene er nå svært tilgrodde, for turfolket kjører til grustaket og går derfra på tydelig sti ned til rette veien til bunnen av bekkekløften og den ikke alltid så medgjørlige bekken. På hver side av Fiskeløysa er det veier med solide forstøtninger, synlige den dag i dag, og bredden der det går an å måle den, er som den må være for at hest og kar og slede kan komme fram, ca 2 meter.
Da verken Arne eller Ivar eller noen andre nevnte disse veiene som noe spesielt, og dagens fotturister bruker dem enten turen går til Mugkampen eller til Bærdøltjønn for å fiske, har de liksom blitt tatt som en selvfølge. Sommeren 2007 ville jeg se litt nærmere på denne delen av måsåfàret, for jeg tenkte det var frakten av mose med hest og slede som var hovedformålet med dette ganske store anleggsarbeidet.
Det øverste fàret har veikarakter et godt stykke før selve nedstigningen til Fiskeløysa. De siste par hundre metrene har trengt forstøtning, og her er det brukt stein.. Ca 100 meter fra bunnen av bekkekløften ligger en liten haug utt’a (på nedsiden av) vegen. Den kan delvis være dannet av utgravd veimasse.
|
|
|
|
|
|
”Fiskeløysa kan verra lei ho”. Denne gjengen lurer på hvordan de skal komme seg over.
Til høyre i bildet kan man nok se hvor måsålassene ble kjørt.
|
|
|
|
Nede ved bekken er det en vakker gressbakke som ofte blir brukt som rasteplass. Kanskje ble den i mosesankingens tid ryddet for gi plass til lynning av moselassene. En hest greidde godt å dra 2 sleder med mose når lendet ikke var for bratt eller for kronglete. Hvis så var, kjørte de én og én slede fram til et høvelig sted, dro så tilbake og hentet et lass til. Sledene var slik innrettet at de kunne hekte det ene lasset bakpå det andre. Det var tyngst for hesten i nedoverbakkene. Når karene skulle inn for å legge opp mosehaugene, og ikke hadde med seg stort mer enn rive og reip (en flettet vidjekurv), gikk de nok som dagens fotturister, rett over bekken og opp en bratt bakke på andre sida. Dette ville bli litt vel stritt for en hest med slede. Da brukte mosesankerne et vadested som ligger litt lengre opp. Ved å klippe litt av vidjekrattet vistes det tydelig at steinrøysa var jevnet til, selv om en ikke akkurat kan kalle det brolegning. Og vadestedet er ikke vanskelig å finne. Med gummistøvler og en stav til støtte var det lett å komme over. Antakelig var det en slags klopp her. Herfra går så veien på skrå oppover. Sett ovenfra som en lyngkledd hylle. Veibredden kommer fram ved å dra lyngen litt til side. Så vidt jeg kunne finne ut av har forstøtningen også her vært bygd opp av stein. (Man har jo ikke lov til å grave i slike gamle fornminner.) Hylla krysser beinveien og går over i en ganske stor og gresskledd bue før den kommer sammen med beinveien igjen inne på flatere lende og blir til det råket vi i dag bruker når vi skal på Muen. Her et det rikelig plass for lynning om det hadde vært nødvendig. Så spredde mosesankerne seg utover rabbene og la opp mosehaugene. Dette var også en kunst, fortalte Arne, for man måtte hele tiden tenke på at haugene skulle være lette å ta igjen.
|
|
|
|
|
|
Det nedre måsåfàret har trengt forstøtninger over en lengre strekning enn det øvre, kanskje fire ganger så lang, men så er det da også atskillig lengre ned til bekken. Så vidt jeg har kunnet finne ut har veien på Kvernbrusida vært støttet opp helt eller delvis med tømmerstokker. Det ligger fremdeles én oppe i dagen. Den er 5,5 m lang og ser ut som om den er gjort av stein. Nede ved bekken er det på begge sider av vadesteder jevn gressbakke hvor det kunne være plass til å lynne. Veien på sørsida går jevnt og ikke så altfor bratt på skrå oppover. Den er ganske tilgrodd og på sine steder vanskelig å følge. På Tunga ble det ikke bare sanket mose, men også ved som trengtes i store mengder til ystepannene. Naturreservatet strekker seg opp til vadestedet og er skiltet.
Arne fortalte at selv om mosehaugene ble lagt opp etter at bølingene var dradd til bygds, så dro folk innover for å se til mosehaugene. |
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
Veien til vadestedet kom enda bedre til syne__
da litt av vidjekrattet ble klippet av.__
|
 |
|
|
Så snart det ble føre til det, kom de med hest og slede for å hente dette gilde og helt nødvendige tilleggsfóret. Måsåhaugene ble kjørt til måsålego utenfor Johnsgårdsetra. (Her heter det ennå ’leggun’ selv om det er en god mannsalder siden det var måsålego her og leggun er krympet betraktelig.) Hver gardbruker hadde merket sine hauger med en trespildre med eierens forbokstaver på, og det har aldri hørtes at noen tok feil.
Mangler foto av selve vadestedet, men veien oppover på andre siden er godt synlig og lett å gå. |
|
|
|
|
|
|
Så verdifullt som dette tilleggsfóret var, var det vel rimelig at mosesankingen på en eller annen måte var regulert. Hvordan vites ikke sikkert. Det står riktignok marsteiner ute på snaufjellet, men de stemmer dårlig med grenser som er kjent i dag.
De gjennomgående råkene – det øvre vi kjenner som Mugråket og det nedre som kalles Høgseterråket - er tegnet inn på Skåbukartet i M711-serien. På det økonomiske kartet er i tillegg de gamle måssåfarene tegnet inn så langt de er tydelige i marken. Dagens fotturister har nok enkelte ganger opplevd å komme på villstrå, fordi måsåfàrene skiller lag med de gjennomgående råkene – og plutselig stopper opp – kanskje er man da på en høvelig måsåbakke hvor mosehaugene i gamle dager lå rundt i terrenget som store rugbrød. - kanskje et sted hvor 16 mosesankere kvilte rundt én varme.
Høvik, mars 2008
VALBORG ECKBLAD
|
|
|
|
|
|
Det nedre måsåfaret er helt eller delvis støttet opp med tømmerstokker,
og her ligger en stokk oppe i dagen.
|
|
|
