Sjoa st. - Påsken 1939
Hva jernbanen opp gjennom Gudbrandsdalen betydde for dølene kan neppe overdrives, og det var stor stas da selve Dovre, en av de mest værhårde jernbanestrekninger i Europa, ble beseiret. Det skulle krefter til for å trekke toget over Dovre, og Dovregubben - som det mest moderne lokomotivet ble døpt - var en severdighet særlig på grunn av sine kraftige snøploger. Det sto age av det lokomotivet når Trondheimstoget kom dampende inn på Østbanestasjonen med dovresnjo på plog og tak og hjulaksler. Nå står Dovregubben, svart og blankpusset på museum og er fremdeles et prektig skue.
Denne siste fredspåsken var stasjonen, som vanlig ved påsketider, full av vinterbleike byfolk som lengtet til fjells med silkeføre innover flyene og sol – masse sol. Folkene på bildet står og venter på ski og annen bagasje. Slikt ekspederte man i god tid på forhånd. I dag er reisegods et ukjent begrep. Fra Oslo til Sjoa brukte toget godt og vel 6 timer mot nesten det halve i dag, men så stoppet da også toget på alle stasjonene oppover dalen. På stasjonene ventet buss. Privatbiler var sjeldne. Man reiste kollektivt i de dage.
Fra Sjoa gikk bussen oppover Heidal, men det siste og bratteste stykket måtte man greie sjøl. Pjanket ble i beste fall kjørt fram av en gardbruker med hest og slede. Det kunne nok bli natta før alle påskegjestene var komne i hus. Høyfjellshotell hadde ikke Heidal å by på. Det var heller ikke så mange private hytter, men folk var ikke så kravstore den gangen og tok gladelig til takke med seterhus som ikke alle var beregnet på vinterbruk. Hva gjorde vel det? Folk var kommet til fjells, og det var det som betydde noe. Dessuten hadde man polarheltene som forbilde!
4 av 4
Hva jernbanen opp gjennom Gudbrandsdalen betydde for dølene kan neppe overdrives, og det var stor stas da selve Dovre, en av de mest værhårde jernbanestrekninger i Europa, ble beseiret. Det skulle krefter til for å trekke toget over Dovre, og Dovregubben - som det mest moderne lokomotivet ble døpt - var en severdighet særlig på grunn av sine kraftige snøploger. Det sto age av det lokomotivet når Trondheimstoget kom dampende inn på Østbanestasjonen med dovresnjo på plog og tak og hjulaksler. Nå står Dovregubben, svart og blankpusset på museum og er fremdeles et prektig skue.
Denne siste fredspåsken var stasjonen, som vanlig ved påsketider, full av vinterbleike byfolk som lengtet til fjells med silkeføre innover flyene og sol – masse sol. Folkene på bildet står og venter på ski og annen bagasje. Slikt ekspederte man i god tid på forhånd. I dag er reisegods et ukjent begrep. Fra Oslo til Sjoa brukte toget godt og vel 6 timer mot nesten det halve i dag, men så stoppet da også toget på alle stasjonene oppover dalen. På stasjonene ventet buss. Privatbiler var sjeldne. Man reiste kollektivt i de dage.
Fra Sjoa gikk bussen oppover Heidal, men det siste og bratteste stykket måtte man greie sjøl. Pjanket ble i beste fall kjørt fram av en gardbruker med hest og slede. Det kunne nok bli natta før alle påskegjestene var komne i hus. Høyfjellshotell hadde ikke Heidal å by på. Det var heller ikke så mange private hytter, men folk var ikke så kravstore den gangen og tok gladelig til takke med seterhus som ikke alle var beregnet på vinterbruk. Hva gjorde vel det? Folk var kommet til fjells, og det var det som betydde noe. Dessuten hadde man polarheltene som forbilde!
4 av 4
| < FORRIGE |