Bergelykkja
- kulturminne verdt å ta vare på |
|||||||
Fortsatt vises godt synlige rester etter et lite gårdsbruk, Bergelykkja midt i stinne skogen, høgt oppe i lia i Nedre Heidal. Helt utrolig, men her har det bodd folk i vår nære fortid. | |||||||
Det er flere godt synlige hustufter og gråsteinsmurer på Bergelykkja. Tekst og foto: ODD VANG |
|||||||
FRA NEDE PÅ HEIDALSVEGEN kan en ikke sjå denne plassen, høgt oppe i lia. Nærmere bestemt lokalisert rett opp for Groteberget i Nedre Heidal. Og det er vel heller ikke så mange som vet det heller, at her har det vært et lite gårdsbruk. Området i skogen er hengende bratt, og øverst på det dyrkede jordstykket, vises gråsteinsmurene veldig godt. Det har vært flere hus på plassen, der de ligger godt tildekket av lauvskog. Da Dølens utsendte var på besøk en efta, var Magne Haugen med som kjentmann. Han er godt kjent i området, stedet har han besøkt mange ganger. Han forteller at hver vår, i mai, går han en tur til denne stille idylliske plassen. Da går han råket i det bratte området, utenfor Høgberget. - Det var her de gikk, de folka som bodde på Bergelykkja, forteller Magne Haugen, og legger til at det er vel egentlig Berget plassen heter. Men til vanlig, blir det sagt Bergelykkja i Heidal, får vi vite. - Og, tenk det er ikke så forferdelig lenge, siden det bodde folk her. De siste som bodde her, var Ragnhild og Sjugurd Huset med familie, sier Magne. Snøras nær på å ta liv Han forteller videre om den dramatiske hendelsen, da Ragnhild og sønnen hennes skulle ned i bygda. Ragnhild ble tatt av et snøras i bratt-henget utenfor Høgberget. Sønnen kom springende til Bekkemellom i Nedre Heidal, med et snøre i handa festa til en tut av ei knust flaske. Han var helt fortumla og kunne ikke få fram et ord. I Bekkemellom skjønte de at det hadde hendt noe, og det ble med folk bortover mot Bergelykkja. De fant Ragnhild delvis begravd i snøraset, pressa inntil ei bjørk. - Her handlet det om å berge liv. De fikk henne tilslutt gravd fram, kald og stivfrossen. Ragnhild ble fraktet til Øvre Bilben og inn varmen, får så å bli tint opp igjen. Hun kom seg etter hvert, og Ragnhild levde i flere år etter denne dramatiske hendelsen, forteller Magne Haugen. Både Mari Øien og Oskar Steinfinsbø traff på disse to sliterne ved noen anledninger. Begge er født i 1920 og fyller dette året 87 år. Mari Øien husker både Ragnhild og Sjugurd Huset. - Da hadde de flyttet fra Bergelykkja og bodde i Nystuen på baksida i Nedre Heidal. Hjemme hos oss hadde ei ku kalvet, så vi hadde fått igjen mjølk. Vi tok med ei bøtte med mjølk og gikk på besøk. Ragnhild og Sjugurd begynte å diskutere hvem som hadde vært hardest rammet i livet, og de ble til slutt så uenige, at jeg ble redd og sprang ut døra, minnes Mari Øien og legger til at hun var bare jentungen den gangen. Oskar Steinfinsbø husker også han pratet med både Ragnhild og Sjugurd Huset, dette var etter at de hadde flytta ned i dalbunnen. - Sjugurd var med oss i slåttonna hjemme på Steinfinsbø, og Ragnhild ga meg tomme bakepulverbokser. Det var populære saker den gangen, forteller Oskar. Amerikabesøk i 2002 - Denne plassen er noe av det mest verneverdige som jeg vet om. Det hender at jeg går flere turer hit hver sommer, helt alene eller sammen med andre. Da har jeg med meg mat og kaffe, her blir jeg sittende å nyte stillheten. Det var antakelig noe de hadde mest av, de folka som bodde her også. Det er helt uforståelig, hvordan kunne folk overleve og skaffe mat til dagens behov for en familie, undres Magne, der han står og beskuer den etter hvert så nedgrodde plassen i skogen. - Det er vel nå fem år siden, at Trygve Langrusten kom med et amerikansk ektepar hjem til meg og spurte om jeg ville bli med som kjentmann til Bergelykkja. De het Gloria og Dwight Ellefson. Bestefaren til Dwight var en av dem som hadde utvandret til Amerika fra denne plassen. Da vi endelig kom fram og de fikk se Bergelykkja, ropte han "Halleluja, nå står jeg på hellig grunn". De fortalte at dette var det største de hadde opplevd, etter at de kom til Norge. Dwight Ellefson var utdanna prest, og før vi forlot Bergelykkja, fylte han opp ei flaske med vatn, som han skulle ha med "over there". Dette skulle han bruke til å døpe et barnebarn, når han kom tilbake til Amerika. Det finnes dokumentasjon på når det utvandret folk fra Bergelykkja, flere reiste siste delen på 1800-tallet. Tida går så altfor fort i trivelig lag, der vi går og prater og studerer området. Det er noen timer siden sola gikk ned nede i dalbunnen, og nå har den sendt sine siste gullaktige stråler for denne dagen, også oppe i Bergelykkja. Vi ser at høstmørket snart er her, og vi tar fatt på tilbaketuren. Vi er begge enige om at dette var en trivelig tur, og her burde det vært brukt noen statlige kroner til opprydding av skog og bevaring av plassen. ¤¤¤ Frå Bergelykkja har man storslagen utsikt til Gråhøa og Rundhaugen. Artikkelen stod først i avisa "Dølen" 25.10.2007 |
|||||||