|
-
.”I di eldste ti’om gjekk nok rein i hopvis i alle fjell og de vise se vel merkje ette’,
at reinsfjelle ha vore vel nytta, de va sikkert uppi fjelle at folke ha beste kjøtstabure sitt.
Kor du fêr i høgfjelle staar de att reinsgrave i ymse høgde, og desse gravin va nok vissaste fangstmaatin
førr de vart bergelege riflo aa faa. Kvar gar’, hell vissa mange gar’e, ha sine reinsgrave
og døm va halde for ein herlegdom som fylgde gar’e og som ingen an’n ha rett aat.”
*** KART NEDERST ***
|
|
|
|
|
|
|
DETTE SKRIVER IVAR KLEIVEN i boka ”Lesja og Dovre, Gamal bondekultur i Gudbrands-dalen” og likedan i de andre bygdebøkene sine. I ettertid har det vist seg å gjelde for hele fjellheimen i det sørlige Norge, og Heidal er ikke noe unntak. Noen systematisk registrering av disse fornminnene var det allikevel ikke tale om på lenge, og hadde ikke bonden på Slette i 1777 bestilt oppmåling av eiendommen sin, ville vi kanskje ikke engang fått kartfestet dyregravene på Kvikne Gråhø. Disse gravene er for øvrig de eneste som helt opp til vår tid var kartfestet og navngitt. Fjell-
bøndene var så vant til disse gravene, både de murte og de
gravde at de ikke syntes det var noe spesielt ved dem.
"Slik veidet de i gammeltiden", sa de, og det var det.
Somme var det jo som undret seg, men noen kartlegging
i offentlig regi ble det ikke før vassdragsreguleringene
kom på tale. Da kom det også penger på bordet, men
ikke til Heidal. Grunnen var enkel: Sjoavassdraget var
allerede varig vernet - med alle sin fornminner, regist-
rerte som uregistrerte. Interessen for denne typen
fornminner fikk allikevel ny næring, og folk begynte å
huske, fortelle og skrive ned. Da den lille håndholdte
navigatoren, litt feilaktig kalt en GPS, kom på marke-
det, ble det mulig selv for amatører uten noen som
helst lokalkunnskap, med noen få tastetrykk å kart-
feste et punkt ute i marken, ofte med noen få meters
nøyaktighet.
Bildet t.h.: Denne gropa ligger oppe på den sørligste og største
randen på Revshaugene. Sjuåringen står midt i gropa og har god plass.
DE MEST IMPONERENDE fallgravene er de steinmurte kamrene
slike som de i anlegget oppe på Kvikne Gråhø. I Heidalsfjellene har
det ikke vært registrert særlig lange rekker av denne typen. Lenger ned
tar gropene over, og de ligger i lange rekker. Den lengste hittil registrerte rekka begynner - foreløpig - i Fiskeløysa, går over den ytterste kammen på de haugene og randene vi kaller Revshaugene, krysser et myrdrag i sørvestlig retning over til Risbrotet og fortsetter ved noen artige hauger før nydyrkingen hans Trond Ellingsbø. Der ligger det også en hytte. Draget fortsetter sørover gjennom Svartlia helt til Bjønnhaugen.
- "Nå begynner det å bli langt å gå", sa han Svindland. Det er langt til bilvei på alle kanter, og terrenget rundt Bjønnhaugen er ikke like lett å gå i som i Svartlia. Den beste tiden for registreringsturer i dette landskapet er på våren før løvsprett mens det ennu er nokså kjølig i været. Når varmen kommer, klekkes alle våre små plageånder: mygg, knott og svartflue.
|
|
|
De første fangstgropene som ble registrert var de som lå i selve Fiskeløysa, så fulgte
de som lå oppe på selve Revshaugene, og da begynte vi å skjønne at
her var det snakk om groper som lå i rekke. Av og til gikk det greit
å finne ”neste”, andre ganger var det vanskeligere å følge
fortidens folk i valg av sted for en fangstgrop, og det er
heller ikke stort annet enn gropene som er bevart i slike
fangstsystemer. Man vet fra andre funnsteder at det
har vært vanlig med stengsler mellom gropene, men i
denne rekka er intet slikt funnet hittil, men det er
sett murer som kan ha vært kjøttgjemmer eller
jegerskjul.
Gravrekka over Risbrotet ender opp i noen små
artige hauger og disse haugene har fangstfolkene
utnyttet til fulle. Et sted ligger fangstgropen oppå
haugen, et annet sted i dompa mellom to hauger,
og et sted nærmest ”henger” en grop i siden på en
haug. En av haugene er brukt som sandtak, og man
må nok anta at så vel hyttebygging som nydyrking
har endevendt noen groper. Godt at det er nokså
mange igjen.
Bildet: Der gravrekka er på sitt høyeste i Svartlia ligger to helt
steinmurte graver. Man kan nok se at rent fagmessig er ikke
oppmuringen av samme klasse som den i gravene på Kvikne Gråhø.
Det står grensesteiner her omkring, og oppmålerne har forsynt seg med
støtte-stein fra disse gravene, så de er blitt enda vanskeligere å tyde.
|
|
| REKKA FORTSETTER sørover inn i Svartlia. Her er lendet godt å gå i. Småskogen er ikke altfor tett, og rundt de store kraggefuruene er det luftig. Noen groper er store, i noen kan man se at veggene har hatt forstøtninger av stein. Andre er blitt helt overgrodd av gress og blomstrende urter. "Nett lita grop" var en god beskrivelse på en av denne typen. Antakelig har den vært like farlig for byttedyrene som de tunge steinmurte. |
|
På det høyeste området i Svartlia ligger det to steinmurte graver, såkalt ”høyfjellstype”, men muringen har ikke vært av slik klasse som de på Kvikne Gråhø, og det har også rast ned endel stein. Noe skyldes oppmåling, for et sted har landmålerne tatt stein fra
graven like ved for å markere en eiendomsgrense. På denne og flere
slike oppreiste steiner har de hogd inn kors som skikk var i visse
tider. I flere groper i området er steinmurte vegger lett synlig,
og viser tydelig at fangstkammeret grunnflate har vært opp
mot 2 m langt og 1,7 bredt og antakelig hatt en opprin-
nelig dybde på 1,8 til 2 m. Trevirke som ellers har vært
brukt til veggene i fangstkammeret er stort sett borte
i dag.
Bildet t.h.: En gammel kraggefuru har falt for aldersgrensen
og lagt seg over fangstgraven. Dermed er denne blitt skjer-
met slik at fangstkammeret er godt intakt. Her kan man
krype ned og sitte lunt og varmt som i ei lita stue. Trevirket
som sikkert har vært brukt til selve kammeret er selvsagt
borte. Med litt fantasi kan man nok se dragen som voktet
skatten, men Sigurd Favnesbane har lagt gullet på Grane
og ridd sin vei for lenge, lenge siden.
Nærmere Bjønnhaugen er ikke terrenget så lett å gå
i som i Svartlia. Grunnen er fuktigere, og derfor mer
tilgrodd, men toppen av Bjønnhaugen er en fin og
luftig rasteplass. Fra Fiskeløysa og hit er det ca 5 km
i luftlinje med hittil registrerte 75 fangstgraver - og vel
så det. Høydeforskjellen er ikke stor. Stier finns i hopetall;
dyrestier alle sammen.
Det er godt mulig at rekka fortsetter i begge ender. Øistein
Mølmen avmerket i sin tid en fangstgrop inne på Kvernbrusflya, og
fra Bjønnhaugen til Stakstohaugen er det - i luftlinje - ikke langt, og
der er det dyregraver. Fra området omkring Storhaugen har vi ingen opp-
lysninger om dyregraver.
Det er Stein Halvorsen, Sverre Svindland og undertegnede som har foretatt disse registreringene, men vi vet at flere andre har vært omkring og også gjort notater. Ethvert bidrag vil bli mottatt med takk i Heidal Historielag. De tre som er nevnt her, er alle amatører hva arkeologi angår, men det har hjulpet godt at Svindland er landmåler av profesjon.
Høvik i februar 2010___________________________________________ FLERE BILDER
Valborg Eckblad
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
